For lenge siden,
da jeg var ung, sa min far:

 

"Norman, du liker å skrive
historier." Og jeg svarte ja.

 

Da sa han: "En dag, når du er klar,
kan du skrive vår familiehistorie."

 

"Først da vil du forstå
hva som hendte og hvorfor."

 

I vår familie var det ingen klar
grense mellom religion og flue fiske.

 

Vi bodde ved de store ørretelvene
i Missoula.

 

Man så ennå indianerne komme
for å besøke barer og bordeller.

 

Far var presbyteriansk prest.
Og flue fisker.

 

Selv om en ukedag var
viet til religionen, -

 

- snakket han selv da om
at apostlene var fiskere.

 

Min lillebror Paul og jeg
tok det for gitt-

 

- at de alle fisket med flue,
og at Johannes fisket med tørrflue.

 

De fattige uten Kristus er
de som lider mest av alle.

 

Men fattige som har Kristus, er
prinser og konger på jorden.

 

Vi gikk tur med ham
mellom gudstjenestene.

 

Som o ftest langs Big Blackfoot,
som vi anså som vår familieelv.

 

Der fant hans sjel vederkvegelse,
og fantasien tok flukt.

 

For en halv milliard år siden regnet
det på leira, og den ble stein.

 

Men selv før det, under steinene-

 

- fantes Guds ord. Hør selv!

 

Hvis Paul og jeg hørte godt etter
hele livet, kunne vi høre de ordene.

 

Men vi fikk nok
like mange leksjoner i flue fiske-

 

- som i alle andre
åndelige anliggender.

 

Som presbyterianer trodde far
at mennesket var ondt av natur.

 

Vi fikk bare styrke og skjønnhet
gjennom å finne Guds rytmer.

 

Han mente at alt, både ørret
og evig frelse, ble gitt ved nåde.

 

Og nåde får man ved dyktighet.
Og det er ikke lett å bli dyktig.

 

Min bror og jeg lærte å kaste
presbyteriansk: Etter metronom.

 

Han begynte alltid
med samme lekse:

 

Fluekast er en kunst
i fjerdedelstakt-

 

- mellom klokka ti og to.

 

Han lot ikke ukyndige vanære
fisken gjennom å fange den.

 

Likeledes var det
med skoleutdanningen.

 

Hver dag gikk jeg på fars skole
mens han skrev søndagsprekenen.

 

Han lærte meg å lese og skrive,
og å økonomisere med ordene.

 

Halvparten så langt!

 

Mine kamerater gikk i grunnskolen, -

 

- mens jeg var hjemme
og lærte å skrive amerikansk.

 

En gang til.
Og halvparten så langt.

 

Bra!
Nå kan du kaste den.

 

Norman!
Vent på broren din!

 

Men min fars s y stem hadde likevekt.

 

Hver ettermiddag ble jeg
sluppet løs til a ftensmaten-

 

- for på egen hånd å lære meg
naturens guddommelige orden.

 

Ingen skole kunne være bedre
enn min ungdoms Montana.

 

Det var ennå en duggfrisk verden.

 

Mer full av undre og muligheter
enn noen jeg har kjent siden.

 

Lukk opp døra, for helvete!
Hva faen er det dere driver med?

 

Men verden er hard. Det forsto vi
alt som barn... og beundret.

 

Og naturligvis måtte vi prøve det ut.

 

Jeg visste jeg var hard, for
jeg hadde spilt mitt blod i kamp.

 

Paul var annerledes.
Tø ffheten hans kom innenfra.

 

Han bare visste
at han var tø ffest.

 

Vi takker ikke for maten
før den tallerkenen er tom.

 

Mennesket har spist Guds havre
i tusen år.

 

Det anstår seg ikke
for en guttevalp å endre på det.

 

Da ber vi.

 

O Gud,
som er full av tilgivelse, -

 

- gi Du at vi må holde fast ved
det gode vi får av Deg.

 

Og at når vi s ynder, så vil vi
i anger motta Din tilgivelse. Amen.

 

- Hva skal du bli når du blir stor?
- Prest, tenker jeg.

 

- Eller pro ffbokser.
- Kan du slå Jack Johnson?

 

Det tror jeg du kan.
Det kan jeg gjerne vedde på!

 

- Hva skal du bli?
- Pro ff flue fisker.

 

- Det fins ikke noe sånt.
- Gjør det ikke?

 

- Da tenker jeg at jeg blir bokser.
- Ikke prest?

 

I 1917 kom 1. verdenskrig
til Missoula.

 

Den krevde
alle dugelige skogsarbeidere, -

 

- og overlot skogen
til gubber og gutter.

 

16 år gammel gjorde jeg min plikt,
og begynte å jobbe i skogen.

 

Det var et liv med tømmer og slit,
og karfolk seige som økseska ft.

 

Og flere fjell i alle retninger
enn jeg skulle få se siden.

 

Paul tok jobb som livredder.
Om dagene så han på jentene, -

 

- og om kveldene henga han seg til
sitt andre mål i livet: Fiske.

 

Vet dere hvordan en skogbrann
høres ut når den kommer?

 

Jeg har en idé
om hvordan vi kan bli historiske.

 

- Vi tar en båt og går utfor fossen.
- Det går ikke an!

 

Man kan prøve. Dør man,
så blir man begravd som helt.

 

Vi ville bli kongene av Missoula.

 

Dere ville komme i avisen for det.
Jeg gjør det!

 

- Vi gjør det.
- Jeg blir med!

 

Hvem var det som fant på dette?

 

Jesus, Maria og Jose f...

 

Vi går oppover elva et stykke!

 

Snu den!

 

Hopp i!

 

- Kom an! Det er plass til oss alle!
- Jeg tror ikke det.

 

- Da blir det meg, Norm og Chub.
- Jøsses, Pauley...

 

Nei vel,
da blir det bare brødrene Maclean.

 

Vær forsiktige!

 

Lkke dra inn mot bredden.

 

Ser dere senere, karer!

 

Maclean!

 

Pauley!

 

Er dere hele?

 

- Predikanten, gikk det bra?
- Ja da!

 

I dag skal dere i kirken
og be om tilgivelse!

 

Mor var fra seg av angst.
Tenkte dere på henne?

 

Mrs Cameron ringte.

 

- Hvem ga dere båten?
- Vi lånte den.

 

Lånte?

 

Gutter, hva har dere gjort?

 

Dere skal jobbe inn
hver eneste cent den er verd.

 

Jeg skal gjøre det.
Det var min idé.

 

Hva spiser du?
Vet du hva du må ha på det?

 

- Skinke, ost, sardiner... nam!
- Jeg liker ikke sardiner.

 

De gutta er utrolige. De sier
at det var årets kull som gjorde det!

 

- Jeg burde skrive om det!
- Jeg vil ikke ha sardiner.

 

Du kan få det inn i skoleavisa.

 

Og Chub: "Jøsses, Pauley."
Snakk om idiot!

 

Jeg vil ikke ha noen jævla sardiner!

 

Nei!
Hold opp!

 

- Du slo henne, din jævel!
- Du slo henne ned!

 

Jeg gled!

 

Jeg bare gled.

 

Vi sloss aldri mer. Siden lurte vi
kanskje på hvem som var sterkest, -

 

- men om gutters spørsmål ikke blir
besvart, kan de ikke tas opp siden.

 

Så vi gikk tilbake til
å være vennlige mot hverandre.

 

Da fikk jeg se noe merkverdig.

 

For første gang brøt Paul med fars
instrukser, og laget sin egen rytme.

 

De er utsøkte, begge to.

 

Herren har velsignet oss alle i dag.

 

Han har bare vært
særdeles raus mot meg!

 

Ved årets slutt kom jeg inn
på Dartmouth College.

 

Far hadde sagt at jeg skulle få gå
på det college jeg helst ville selv.

 

Han tjente bare 1800 i året,
så det tilbudet betydde mye.

 

- Gjør ditt beste nå.
- Det skal jeg.

 

Norman!

 

Høsten 1919
steg jeg altså på toget-

 

- for å reise 500 mil østover
mot det ukjente.

 

For en prestesønn fra Montana
var Dartmouth en åpenbaring-

 

- av en verden
jeg hittil bare hadde fantasert om.

 

I pensumet måtte jeg opply se
nykommere om romantikkens poesi.

 

Jeg visste det ikke da,
men det passet meg å undervise.

 

Men som o ftest lærte jeg dem
poker på Front Street-maner.

 

Jeg var ved Dartmouth i seks år,
nesten aldri hjemme på den tiden.

 

Paul leste hjemme, uvillig til å for-
late den fisken han ikke hadde tatt.

 

Etter eksamen ble han journalist
i en avis i Helena, og flyttet dit.

 

Hans bånd til familien ble svekket,
som mine egne.

 

Det var først på våren 1926
at jeg endelig kom hjem.

 

Vi spiser om en halvtime,
så du rekker å bade.

 

Ser jeg tynn ut, mor?

 

Ser jeg gammel ut, Norman?

 

Nei.
Du ser ut som...

 

Gid Paul også var her i kveld!
Han jobber overtid.

 

Norman?
Vil du komme inn hit.

 

Det er leit at ikke Paul kommer.
Slik er det å være journalist.

 

- Du vet jo hvordan Paul liker å...
- Ja.

 

Jeg hører også at han...

 

Jeg får jo høre alt.
Det sørger mine soknebarn for!

 

Alle herfra til Helena kjenner til
hver detalj i din utdanning.

 

Det er en bedrift.
Hvordan har du tenkt å benytte den?

 

Jeg har lurt på å jobbe i skogen.

 

- Som yrke?
- Nei.

 

Bare over sommeren.

 

Som et avbrekk? En god idé!
Legemet gir tanken næring.

 

- Og etterpå?
- Jeg er ikke sikker ennå.

 

Du har hatt seks år
på å bestemme deg.

 

Har du tenkt på
å ta en hø yere eksamen?

 

- Juss? Medisin?
- Nei.

 

Presteskapet?

 

Jeg har søkt lærerjobber på college-
nivå, men har ikke hørt noe ennå.

 

Nei, det er for tidlig ennå.

 

- Men du har allerede undervist?
- Ja.

 

Og s yntes du at det var givende?

 

Føler du at det kan være ditt kall?

 

Mitt kall?

 

Maten er klar!

 

- Pissa de på seg?
- Ja, det gjorde de!

 

Paul Maclean?

 

Reglene sa "ingen pauser", så
jævlene fikk stå der og pisse på seg.

 

- Og den avdøde...
- George Masterson.

 

Hun er 23 år og veldreid.
Jeg intervjuer den sørgende enken!

 

- Jeg er sje fen her.
- Greit for meg, sje f!

 

Brodern!

 

Se på deg!

 

Dette er min storebror, pro fessoren.

 

- Takk for at du kom i går.
- Lei for det! Jeg ville komme.

 

Jeg ville høre gubben si:
"Norman, kom inn hit litt."

 

Jøsses, pro fessor!

 

Det må vi feire!

 

For tidlig for meg.

 

- Du er blitt blaut der østpå.
- Sier du det?

 

- Har du fisket mye østpå?
- Overhodet ikke.

 

Ikke i det hele tatt?
Hva sier du? Big Blackfoot?

 

- Er du klar?
- Ja.

 

Ta denne kulpen, du.
Den er bra.

 

For trange buer.
Prøv rullekast!

 

Fisken står lenger ut.
Bare litt lenger ut.

 

Kast linen ut i strømmen,
da kommer du lenger ut.

 

Du er bare litt ute av trening.

 

Han kalte det "sky ggekasting",
med linen lavt nok over vannet-

 

- til at han fikk regnbuen til
å vise seg.

 

Og jeg innså at han var blitt
kunstner mens jeg var borte.

 

En dag kom treneren min og sa:
"Vil du hilse på John L Sullivan?"

 

Den siste mesteren uten hansker!

 

Da visste jeg at jeg var hjemme.
Tilbake på trappa til biblioteket, -

 

- og fortalte historier til gutta som
hadde sittet der hundre ganger før.

 

I mitt fravær var de blitt menn.

 

Verden er full av drittsekker!

 

Jo lenger bort man kommer fra
Missoula, jo flere av dem er det!

 

Derfor må du
holde deg her fra nå av.

 

Hvor er gurglevannet?

 

Jeg tar deg med på 4. juli-dansen.
Alle jentene kommer... uten mødre.

 

Ska ff deg en liten flamme...!

 

- Det har vært gø y, men jeg må gå.
- Hvor skal du?

 

- Skal du tre ffe noen?
- Et pokerbord.

 

Har du sett de nye skiltene?

 

"Er ektemannen sur og lei?
Burma-Shave gjør ham grei!"

 

- Langs hvilken vei?
- Til Lolo.

 

Hjemkomsten ble fullbyrdet
i fars kirke.

 

Det var fars ord som fikk meg til
å føle meg hjemme.

 

I varmen av minner som vekkes,
med sterke følelser, -

 

- minnes vi på skaldens ord:

 

"Tilbake, vend tilbake,
O tid, i din flukt."

 

"La meg være som barn igjen,
bare i kveld."

 

- Kjenner du igjen noen?
- Vel...

 

Du har vært borte for lenge!

 

Hvem er det?

 

- Hvem da?
- Der borte.

 

Er du aldri så lite forelsket?

 

- Hvem er det, Chub?
- Jessie Burns.

 

Fra Wolf Creek.
Broren hennes dro til Holly wood.

 

Unnsky Id, skal vi danse?

 

Kan ikke du ska ffe oss noe å drikke?

 

- Vær så god.
- Takk. En livredder!

 

Så udannet av meg!

 

Jeg må passe meg for å tørke bort
alt pudderet. Opera fantomet...!

 

Jeg har hørt Louis Armstrong s ynge
den låten på en klubb i New York.

 

- Jaså?
- Verdens beste jazz, farget jazz.

 

Ikke som Paul Whiteman
eller Clicquot Club Eskimos.

 

Min mor elsker
Clicquot Club Eskimos.

 

Jaså.

 

Skal vi danse?

 

Ja vel!
Så setter vi i gang med fyrverkeriet!

 

Jeg har en idé. Det ville være bra
for pikene å dra til reservatet-

 

- for å få seg
en kristen lekse i det å gi!

 

Jeg skal ordne det.
Du trenger ikke å gjøre noe.

 

Det er den varmeste ideen
jeg har hørt på mange år.

 

Vet du at indianerbarna
ikke har sko engang?

 

- Skulle du ringe?
- Jeg behøver ikke.

 

- Hvis du trenger å...
- Nei, jeg må arbeide.

 

Hallo, mrs Hatcher.

 

Hallo, mrs Hatcher, jeg vil gjerne...
Jo, hun har det bra. Jeg ville...

 

Ja, alle har det bra. Jeg ville
snakke med Burns i Wolf Creek.

 

Ja, mrs Hatcher.
Jeg vet det blir rikstele fon. Takk.

 

Hallo?
Er Jessie der?

 

Norman Maclean,
men jeg tror ikke hun...

 

Nei, det var jeg
som ska ffet deg noe å drikke.

 

Nei, det rakk vi ikke,
for fyrverkeriet begynte, og...

 

Vi snakket om musikk.

 

Jeg sa
jeg hadde hørt Louis Armstrong.

 

Ja, det var meg.
Jeg var bare litt nervøs.

 

Jo, fordi du er
så "je ne sais quoi".

 

Kan jeg ikke høre på Clicquot
Club Eskimos med din mor?

 

Egentlig ringte jeg
fordi jeg ville tre ffe deg igjen.

 

Hva sier du til lørdag?

 

Klokka åtte?

 

Da ses vi.

 

Ha det.

 

Her er de!

 

Brodern!

 

Dette er min lillebror Paul.

 

- Og Moh-Na-Se-Tah.
- Mabel.

 

- Hei, Pauley.
- Hei, Murph.

 

Predikanten!

 

- Står til, Murph?
- Lenge siden sist.

 

Du kjenner husreglene her
like godt som jeg: Ingen indianere.

 

- Jeg liker ikke husreglene.
- Ikke jeg heller.

 

- Hva er det du vil tvinge meg til?
- Gi oss et bord for fire.

 

Siste gang, Paul.

 

- Du får bli full og danse naken.
- Og gi ham ordentlig inn!

 

De har bra børst her.
De vasker til og med glassene.

 

- Hva vil du ha, Jessie?
- En martini, Paul. Du heter Paul?

 

Det vanlige til Norm,
gin og sviskesa ft.

 

Unnsky Id, jeg vil også bestille.
En whisky, dobbel.

 

Hva driver du med, Mabel?

 

Jeg selger fiskeagn.

 

Du har det flotteste håret
jeg noen gang har sett.

 

- Burde jeg bobbe det?
- Nei, aldri i livet!

 

"Mitt ly s brenner i begge ender,
og holder ikke natten ut."

 

"Men akk, for fiender og venner,
det ly ser klart til slutt."

 

Det var pent.

 

Skål for min redaktør, den gnieren!
Han tok meg av d e n fine storyen!

 

- Jeg er journalist i Bee.
- Jeg vet det.

 

- Jeg er berømt!
- "Den fiskende avismannen".

 

- Du har vært borte lenge, bror.
- Tydeligvis.

 

- Jo, min redaktør...
- Den gamle gnieren!

 

- Han har fått trusseltele foner.
- Ekte trusler?

 

Det gjør godt å vite
at jeg tra ff et ømt punkt, men...

 

- Hva sa de?
- Det må du skjære ut av ham.

 

Den vanlige visa. Noen karer
blir nødt til å hilse på meg.

 

- Og sette på deg sementstøvler?
- Nettopp.

 

Jeg må danse.

 

Og nå:
"The Muskrat Ramble."

 

Jeg er ikke så god som brodern,
men får jeg lov å be om en dans?

 

Kjære Jessie, mens månen somler
over Bitteroates-

 

- før den s ynker utenfor s ynsvidde,
er mitt sinn fy It av sang.

 

Jeg oppdager at jeg nynner lavt.
Ikke til musikk, men til noe annet.

 

Et annet s t e d.
Et sted i minnet.

 

En gressvang der ingen andre
enn hjorten har vært.

 

Minnet styrkes av følelsen av deg-

 

- som danser i mine klønete armer.
Hilsen Norman.

 

Ja?

 

- Hva er det som har hendt?
- Norman?

 

Ingen fare, mor.

 

Hvem er det?

 

- Jeg er Norman Maclean.
- Han slipper å betale kausjon.

 

Han pleier å skrive om politiet.
Bare ta ham med deg.

 

- Hva har han gjort?
- Slått ut noen tenner på en fyr.

 

- Hvorfor slo han ham?
- Her står det:

 

"En bemerkning ble sagt
om indianerkvinnen."

 

- Da fikk han som fortjent.
- Vi plukker ham opp for o fte.

 

Dessuten sky Ider han på poker-
spillet på Lolo, og det er ikke sunt.

 

- Er han skadd?
- Han er bare dårlig.

 

Han drikker for mye.
På Lolo drikker man ikke for mye.

 

Gå og hent broren din.

 

Om du trenger penger, Paul, eller
hva som helst, så vet du at jeg...

 

Hun bor bortenfor slakteriet.

 

Jeg kan hjelpe deg.

 

Ta av her.

 

Du har ikke vunnet ennå, Al.

 

Ikke verst!

 

Hvordan går det, Norman?

 

Laget du geleen?
Den var så god!

 

- Er dette Norman?
- Ja. Vi er så stolte over ham.

 

Hy ggelig å ha deg hjemme igjen.

 

Datteren hennes er blitt
en skjønnhet. Der er hun.

 

Hun fy lte 20 i forrige uke.
Hun er så inntagende.

 

Mr Murchison!
Hvordan står det til?

 

Hvordan står det til?

 

- Bare bra, takk.
- Fint!

 

- Og dette er Paul?
- Nei, det er Norman.

 

Jaså, Norman?
Du ser kjekk ut!

 

Der kom Paul.

 

Jeg må møte Jessies familie.

 

Broren hennes, Neal,
kommer fra California.

 

- Bør jeg be piken til middag?
- Kanskje, mor.

 

Hei, Sam. La meg låne dem.
Hei, far.

 

Burns eide byens eneste kolonial,
og greide seg likevel dårlig.

 

De var metodister, som far brukte
å kalle "lesekyndige baptister".

 

- Pappa... og mamma.
- Gleder meg. Jessie sier du er poet.

 

Er du i slekt med fiske-journalisten?

 

Jessie sier du har tatt eksamen.
Hun har også studert.

 

Til backfisch!

 

Men hun hoppet av.
Hun kunne lære utholdenhet av deg.

 

Gi ham pusterom! Han er ikke vant
til slikt. Han er jo presbyterianer.

 

Jessies bror Neal steg av toget, og
prøvde å se ut som en tennisspiller.

 

- Neal, dette er Norman.
- Hei, gamle ørn.

 

- Satt du oppe i hele natt på toget?
- Jeg tra ff noen hy ggelige folk.

 

- Gi ham pusterom, han er trett.
- Nå drar vi og spiser!

 

Vi har ky llingsmørbrød i bilen,
og det står ky lling i ovnen hjemme.

 

- Ikke det hjemmebry ggete ølet!
- Det var et godt år.

 

Over lepper, inn i munnen,
og så havner alt på bunnen!

 

Hvilken stasjon kommer først nå?
I min tid var det San Berdoo.

 

San Berdoo og massevis av sand
og en helvetes masse ørken.

 

Så kom man til Salt Lake City.
Der måtte man bytte tog.

 

Det var et lite hotell der
som pleide å servere østers.

 

- Drikker du, Norman? Drikker han?
- Litt.

 

Skål for
den gode, gamle, fam-dam-ilien!

 

Han har i hvert fall
matly sten i behold!

 

Hvor lenge har du tenkt å bli, Neal?

 

Sport!
Kom hit!

 

- Jeg vet ikke. Jeg savner havet.
- Hvordan er det?

 

Stort og blått. Folk rir på bølgene.
Jeg er blitt ganske god selv!

 

- Fanken! Fy, så slem hund!
- Du ertet ham opp selv.

 

- Hva var det jeg snakket om?
- Havet.

 

Vi surfet hele dagen.
Ramon, jeg, Ronnie Coleman...

 

Ronald Coleman?

 

- Jeg elsker Ronald Coleman!
- Folk sier at jeg likner på ham.

 

Jeg kan ikke tenke meg
Ronald Coleman som surfer.

 

Tenke seg til!

 

Det har vært en lang reise, mor.

 

- Du og Norman kan dra på fisketur.
- Ja, det var en god idé!

 

- Ville ikke det være herlig?
- Du pleier vel å fiske?

 

Klart han gjør det!
Han har egen fiskestang og alt!

 

Vær du sikker.

 

- Når passer det for deg?
- Fredag.

 

- Fredag er bra.
- Ja visst. Klokken...?

 

- Klokken seks.
- Om morgenen?

 

Han kommer!
Takk, Norm. Det var snilt av deg.

 

Kanskje Paul kan bli med også?

 

Det vil han sikkert gjerne.

 

- Får jeg være med?
- Ikke denne gangen, vennen.

 

Kan du ikke bli med Neal nå?
Så kan dere legge planer.

 

Neals eneste plan var
å besøke Black Jacks bar.

 

En gammel godsvogn i skogen,
hvor politiet neppe ville finne fram.

 

Det var en oterhunn med små.

 

Det var vrient å finne dem,
for de er hvite om vinteren.

 

Etter noen glass av Black Jacks
whisky, begynte Neal å bli pratsom.

 

Han tok emner fra Montana
for å ljuge om friluftslivet.

 

Antakelig for å imponere
barens eneste andre gjest.

 

Hun prøvde
å løpe fra meg om og om igjen.

 

Det var Old Rawhide, Wolf Creeks
skjønnhetsdronning ti år tidligere.

 

Hun red stående blant de
i hovedsak mannlige innby ggerne.

 

Kjolen bla fret hø yt,
og hun vant konkurransen.

 

Nevene var numne! Litt kaldere,
og jeg måtte sprette opp hunden-

 

- og stappe hendene inn for å holde
varmen. Det hadde ikke vært lett!

 

Jeg gjorde det en gang
oppe i Yukon.

 

Hun gikk i buksekjole, enda det må
ha vært bry somt i hennes nye yrke.

 

Og der, klar til å hoppe på
første og beste hjort, -

 

- satt den fordømte oteren!

 

Hei, kompis. Hva gjør en oter
lengst oppe i Rogers Pass?

 

Jeg trodde
de svømte nede i bekkene sine.

 

Jack, skjenk damen en whisky til.

 

Jeg må gå.

 

- Ikke glem fisketuren på fredag.
- Hva?

 

- Nå?
- De sa du var på reservekontoret.

 

Tids fristen.
Jeg greier ikke å jobbe der.

 

Kom du for å ta et glass?

 

Å be om en tjeneste.

 

Blir du med på fisketur?

 

Klart det!

 

Bra, for Jessies bror er kommet
fra California, og...

 

Han er verdens største dust.

 

- Fisker han med agn?
- Det sa han ikke.

 

Han dukker opp med en ka ffeboks
full av meitemark! Rød!

 

Jeg lovet Jessie.

 

Er det alvor mellom dere?

 

Din satan! Det holder på
å bli alvor mellom dere!

 

- Nå?
- Jeg vet ikke.

 

Da må vi vel gjøre det!

 

- Så sant som jeg lever...!
- Gubben vil fiske.

 

Du er sent ute, Neal.

 

- Ja, jeg la meg sent.
- Jeg la meg slett ikke, men kom.

 

I Montana kommer man ikke for
sent til kirken, jobben og fisket.

 

- Forresten, dette er...
- Vi har hilst på hverandre.

 

Ikke forsvinn.

 

Se opp for det første skrittet!
Det er kjempestort.

 

Er du startklar, Neal?

 

- Hva er det?
- Fisketur.

 

Gubben vil fiske.

 

Neal?
Hvor har du agnet?

 

Dumme meg!

 

- Vi får ikke noe i denne varmen.
- Han får sikkert dryppert ganger tre.

 

Bra jeg ikke dro hjem og sov!

 

Hvor er han?

 

Vi kommer etter.

 

Jeg vet det.
Du har fått tjue.

 

- Fant du ham ikke?
- Til helvete med ham!

 

- Skulle vi ikke hjelpe ham?
- Hvordan hjelper man den jævelen?

 

Ved å ta ham med på fisketur.

 

Han liker ikke å fiske, liker ikke
Montana og liker slett ikke meg.

 

Kanskje han liker
at noen prøver å hjelpe ham?

 

- La du ølet kaldt?
- Det kan du skrive opp!

 

Kom!

 

Jøsses!
Jeg kan kjenne smaken!

 

Skal vi myrde ham?

 

Herregud...!

 

- Dette var ikke bra.
- Hun er tatovert.

 

- Forbokstaver?
- Nei, "love".

 

Jeg greier å gå inn sjøl.

 

- Har du noe å drikke på, kamerat?
- "Kamerat" er han med rød rumpe.

 

- Jeg ligger tynt an.
- Skal jeg bli med og forsvare deg?

 

- Mrs Burns vil sikkert tre ffe jenta.
- Jeg blir aldri solbrent.

 

Jeg kan komme hjem i kveld, -

 

- så drar vi ut hit igjen i morgen
og glemmer denne dagen.

 

- Kom igjen! Jeg er tørst som faen!
- Hør, skjønne Julie taler!

 

Lykke til!

 

Milde himmel!

 

Hva har du gjort med gutten min?

 

Han sovnet i sola.

 

Herre min gud!

 

Så så, vi skal ordne dette.

 

- Lot du ham være alene, Norman?
- Han hadde med seg noen, og...

 

Det er best du drar hjem.

 

Jeg trenger sky ss hjem.

 

- Nå må du holde deg fast!
- Hva gjør du?

 

Du burde ikke... Det kommer tog
ustanselig, uten noen tidstabell.

 

De er ikke...

 

De kan nok ikke se oss her inne.

 

Vel, takk for flyturen.

 

- Du er snål, vet du.
- På hvilken måte er jeg snål?

 

Du liker ikke broren min,
gjør du vel?

 

Nei, jeg liker ikke broren din.

 

Jeg kan ingen kortkunster, Jess,
men jeg liker deg.

 

Jeg vil tre ffe deg igjen.

 

- Hei, Jess!
- Hei, Paul.

 

- Hvordan er det med Neal?
- Dere gikk fra ham.

 

- Unnsky Id, det var min sky Id.
- Du er ikke tilgitt.

 

- Har du tilgitt Norman?
- Norman er ikke morsom.

 

- Jeg har lagt fram rene håndklær.
- Husket du å pudre tannbørsten?

 

- La Paul fortelle siste nytt.
- Om mordet, ulykken eller brannen?

 

- De burde la deg skrive om kirken.
- Jeg er så enig!

 

"Pastor Maclean hadde
en deilig stek til middag."

 

"Alle unntatt deres eldste sønn
hadde stor glede av måltidet."

 

- Hva er det, Norman?
- Han er ikke morsom.

 

- Det fins viktigere ting her i livet.
- Det er i orden å være kjedelig!

 

Nei da!
Vi er veldig stolte over deg.

 

Jeg har noe å fortelle. Ikke noe
mord. Jeg intervjuet presidenten.

 

- Calvin Coolidge?
- Selveste presidenten?

 

For noen dager siden var han
på flue fiske i Dakota.

 

Lført dress, slips,
hvite hansker og lakksko!

 

Jeg gikk fram til ham, og spurte:
"Unnsky Id, men hva biter de på?"

 

Han snudde seg mot meg, og sa:
"Enden av snøret mitt."

 

Så kom det noen og bandt på
en flue på størrelse med en ky lling!

 

Og han hiver, for i det minste
å skremme en fisk i hjel!

 

- Fikk du tatt noe bilde?
- Ja: "Tause Cal i tale med fisken."

 

- Dette var deilig, mor.
- Vanligvis spiser han bare i farta.

 

Det var morsomt sagt.

 

- Når dere har...
- Jeg drar bort og...

 

Hva?

 

Jeg skulle bare si at jeg drar ut
og tre ffer noen av de gamle gutta.

 

Ikke sitt oppe og vent på meg.
Jeg tar restene.

 

Han staver navnet vårt annerledes.
MacLean med stor L!

 

Nå vil alle tro
at vi er skotter fra lavlandet.

 

- Hallo, Norman.
- Hei, mr Sweeny.

 

Hvem kjenner du
på universitetet i Chicago?

 

Tji kar i bilen, så går den ikke.
Slik staver man "Tji-kar-gå"!

 

Det er en glede
å kunne tilby Dem plass-

 

- som lærer
i engelsk litteratur.

 

"Lkke i total glemsomhet
eller i total nakenhet."

 

"Men iført himmelskrud kommer vi
fra Gud, som er vårt hjem."

 

"Intet bringer tilbake gressets
eller blomstens skjønnhet."

 

"Vi sørger ikke, men søker styrke
i det som er igjen."

 

"I den første, evigvarende s ympati."

 

"I tankens trøst
fra menneskets lidelse."

 

"I den tro som ser døden."

 

"Takk hjertet
med dets fryd og frykt."

 

"Dets varme liv med høst etter vår."

 

"Den minste blomst kan
avføde tanker-

 

- som ligger for dypt for tårer."

 

Lykke til, gutt.
Vi holder på deg!

 

Det gikk en uke før Jessie ringte.

 

Hun sa at Neal skulle dra igjen,
og at jeg måtte komme og si adjø.

 

Vi er glad i deg.
Lykke til.

 

Jeg ble forbauset, og spurte om
hun ville ha meg der. Hun svarte ja.

 

Jeg er glad i deg.
Ikke glem å skrive!

 

Vil du hjelpe ham neste sommer?

 

- Hvis du vil, kan jeg prøve.
- Han kommer ikke tilbake.

 

- Han har iallfall venner der ute.
- Hvem da? Ronald Coleman?

 

Hvorfor tar de ikke imot hjelp,
de som mest trenger det?

 

Jeg vet ikke, Jess.

 

Jeg gråter ikke, Norman.

 

- Får jeg vise deg noe?
- Bare hvis det er noe fint.

 

Les dette.

 

- Hva s yns du?
- Hva jeg s yns? Det er topp!

 

Tenk å få dra til Chicago!
Det er helt himmelsk!

 

- Har du reist bort noen gang?
- Aldri. Bare til Helena.

 

Gratulerer, Norman!

 

- Jeg vet ikke om jeg vil dra.
- Fra Montana? Det blir ikke borte.

 

- Ikke Montana.
- Fra hva, da?

 

Hva da?

 

Jeg vet ikke om jeg vil dra fra deg.

 

Jaha...

 

Gi oss et par whisky med øl!

 

Vær så god.

 

Skål for hjertet, for fanden!

 

Jeg elsker Jessie Burns.

 

- Med så mange å velge mellom?
- Ingen er som henne.

 

- Akkurat, nei...
- Ingen er som henne.

 

Gratulerer!
Jeg er glad for din sky Id.

 

- For pokker, nå går vi ut og feirer!
- Avtale!

 

- Det var en jævlig låt.
- Hva?

 

- Det var en jævlig låt.
- Hva? Den er jo en klassiker!

 

Hvor er vi?
Hvor skal vi?

 

Lolo?

 

Nei.

 

Jeg tenkte at du har flaks i kveld,
og jeg trenger litt av den flaksen.

 

Herregud,
ikke vær pro fessoren i kveld!

 

Norm?
"Predikanten"?

 

Hei, Frank.

 

Sal, jenta mi!

 

Sal?

 

- Gi broren min en drink.
- Bourbon.

 

Jeg spanderer en runde!
Han er forelsket.

 

Bli her.

 

Pass på ham, Sal.

 

- Hei, karer. Har dere en ledig stol?
- Ikke til deg, Paul.

 

- Hva vil du ha?
- Hva sa du?

 

Kort?
Hva da?

 

- Hva vil du ha?
- Ikke noe.

 

En dollar.
Paul sa at han spanderer, men...

 

- Slapp av, det var bare spas.
- Vi går. Nå!

 

Kom, vi stikker herfra.

 

Jeg går ikke.

 

- Jeg føler at jeg har hellet med meg.
- Du kan ikke gå inn igjen!

 

Det går bra.

 

- Du får ikke spille engang!
- Jo da.

 

Med hva?
Du har gjeld til oppover øra!

 

Det er min gjeld.

 

Min gjeld.

 

Herre min gud!

 

Norm!

 

Vi kom oss aldri ut på fisketur.
Kanskje vi kan dra i morgen?

 

Så kan vi be med far også.

 

Spør ham, du.

 

Greit.
Halv sju!

 

Jeg kjente den gode duften.
God morgen på dere.

 

Så fint at du kunne komme,
på tross av jobben og alt.

 

- Har du noe nytt å fortelle oss?
- En ny historie?

 

Jeg har noe å fortelle.

 

Jeg har fått jobbtilbud
ved universitetet i Chicago.

 

- Som lærer i litteratur.
- Hva sier du?

 

Jeg begynner til høst-terminen.

 

Jeg har tenkt å si ja.

 

Norman!

 

Nå ble jeg glad.

 

Ja, nå ble jeg glad!

 

Pro fessor!

 

En ekte pro fessor?
Det var som bare...!

 

Jeg er stolt over deg.

 

Husk på å ta bilder nå!

 

Nå skal vi ta noen rugger!

 

Husker dere
steinene vi pleide å se på?

 

- Ja, de var en milliard år gamle.
- En halv milliard.

 

Jeg tror
den brede vei passer meg best.

 

- Før i tiden...
- Du kommer til å ta mange!

 

Han tar mange.

 

Vi fisker sammen i dag.

 

- Hva biter de på?
- Hva sa du?

 

- Hva biter de på?
- Hø yere!

 

Jeg sa...

 

"Buny an Bugs"!

 

- Skal jeg komme over med en?
- Nei, jeg kommer og henter den.

 

- "Buny an Bug", steinflue nr to.
- Takk, lektor i poesi og ørret!

 

Jeg har tenkt å fri til Jessie.

 

Ja!

 

Dette er litt av en dag!

 

Kan ikke du
bli med oss til Chicago?

 

Over 300 mil borte. Det er
mer enn et dusin aviser der.

 

Du havner midt i smørø yet.
Hva sier du?

 

Bli med oss!

 

Jeg reiser aldri fra Montana.

 

- Du slette tid!
- Se på den fisken!

 

Utrolig!

 

I det ø yeblikket visste jeg
at jeg beskuet det fullendte.

 

Du er en glimrende fisker.

 

Tre år til,
så tenker jeg som en fisk!

 

Du tenker allerede som en død
steinflue. Nå tar vi bilder for mor.

 

Min bror sto der, ikke på elve-
bredden, men svevende over jorden.

 

Fri fra alle dens lover,
som et kunstverk.

 

Og det sto like klart for meg
at livet ikke er et kunstverk.

 

Og at ø yeblikket ikke kunne vare.

 

Så da politiet vekket meg en
morgen, sto jeg opp uten spørsmål.

 

Han kjørte meg hjem langs elven, -

 

- så jeg kunne si til mor og far
at Paul var slått i hjel, -

 

- og kroppen hans slengt bort
i en bakgate.

 

Har du noe mer å fortelle?

 

Nesten alle knoklene
i hånden var brukket.

 

Hvilken hånd?

 

Hans hø yre hånd.

 

Far ville ha mer å holde fast i.

 

Han spurte meg stadig
om jeg hadde fortalt alt.

 

Til slutt sa jeg: "Det eneste jeg
vet, er at han var en god fisker."

 

"Du vet mer enn det," sa far.
"Han var vakker."

 

Det var den siste gangen
vi snakket om min brors død.

 

Men indirekte var Paul alltid med
i fars tanker.

 

Jeg husker hans siste preken,
kort før han selv døde.

 

Hver og en av oss vil
en eller annen gang i livet-

 

- se på en kjær som er i nød,
og spørre seg det samme:

 

"Vi hjelper gjerne, Herre. Men hva,
om noe, er det som trengs?"

 

Vi kan sjelden
hjelpe våre nærmeste.

 

Enten vet vi ikke
hva vi skal gi dem.

 

Eller så er det vi har å gi,
ikke det det spørres etter.

 

Slik er det at nettopp dem vi burde
kjenne, er dem vi ikke får tak på.

 

Men vi kan likevel elske dem.

 

Vi kan elske fullt og helt,
uten å forstå fullt og helt.

 

Nå er nesten alle døde, av dem jeg
elsket uten å forstå. Jessie også.

 

Men jeg prøver fremdeles å nå dem.

 

Nå er jeg for gammel
til å duge som fisker.

 

Jeg fisker som o ftest alene
i de store elvene, -

 

- på tross av enkelte venner.

 

Men når jeg er alene
i klø ftens halvly s, -

 

- s ynes alt å bli ett
med min sjel og mine minner-

 

- og lyden av Big Blackfoot
og en firetakts rytme, -

 

- og håpet om at fisken skal bite.

 

Til slutt smelter alt sammen til ett.

 

Og elven renner gjennom det.

 

Elven ble formet av verdens flom,
og renner over stein fra urtiden.

 

På enkelte steiner er
tidløse regndråper.

 

Under steinene er ordene,
og noen av ordene er deres.

 

Jeg er hjemsøkt av vassdrag.